Har lest: Kongens hjerte av Gaute Heivoll

Kongens hjerte - Gaute Heivoll
 
Far og datter er på et skip på vei til København. Året er 1775 og jenta er smittet av den frykte radesyken. Jenta er feber og har sår på halsen og i underlivet. Hun kaster opp og tar ikke til seg mat. Faren gjør alt han kan for å hjelpe og støtte henne, mens han kjemper med sin egen sorg og redsel. Han er vitne til at datteren, sakte, men sikkert spises opp av sykdommen innenfra.
 
Boken er en dyster fortelling, man kjenner mørket, lukten, kulden og desperasjonen på hver eneste side. Enn så vondt det er å lese, ligger det noe i fortellinger som gjør at man skimter lyset og kjærligheten, kjærligheten en far har til sin datter og håpet om at hun skal klare seg - og styrken man kan tilegne seg for å gjøre det beste for sine barn. Jeg ble fanget i fortellingen, som er bygget opp som små avsnitt som får en nesten poetisk virkning. Fortellingen får en nesten hypnotisk tilstrekningskraft som gjør at man leser og leser, og faktisk er ombord på skipet sammen med de syke, døende pasientene.
   Sjelden har jeg følt meg så nær to personer som ikke engang har fått et navn i teksten, og jeg tror heller ikke at jeg kommer til å glemme dem med det første.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits