ritaleser

Det føltes som hodet eksploderte da noe hardt traff henne i nakken. Hun stupte framover og ble liggende langflat på den fuktige bakken. Det svartnet for øynene hennes. Brått kjente hun en isnende frykt da to sterke armer grep henne rundt halsen og klemte til. 

En ung kvinne blir funnet drept i et skogholt utenfor Gjøvik en oktoberdak i 1962. Mens verden er på randen av atomkrig og fotballaget Gjøvik-Lyn kjemper om en plass i cupfinalen, må politietterforsker Ted Rosenberg ved Gjøvik politikammer løse drapsgåten før morderen slår til igjen. 

Jeg må i ærlighetens navn si at dette ikke er blant høydarene når det kommer til krimbøker jeg har lest. Den er temmelig forutsigbar og har ingen overraskelser - dessuten ligger plottets svar (for min del i hvert fall) allerede i prologen. Dessuten er det for min personlige smak - altfor mye fokus på fotball, som overhodet ikke har noe med saken å gjøre. 

Men det er uansett moro å lese om politimannen Ted Rosenberg, født og oppvokst på Dokka - og som løser krimgåter på Gjøvik. Men hadde det ikke vært for akkurat det, hadde nok dessverre denne boken havnet i kategorien "ikke fullførte bøker". 

15. september 2000 var det 100 år siden skolehjemmet Bastøy utenfor Horten ble åpnet. Det var en anstalt for såkalt "vanartede" gutter. og står, sammen med de andre hjemmene som ble opprettet flere steder i landet omkring 1900, som en skamplett på vår sosialhistorie. 

Yngvar Ustvedt har gravd seg ned i de dystre kildene som forteller om forholdene på de mest kjente skolehjemmene - Bastøy, Toftes gave på Helgøya i Mjøsa, Ulfsnesøen utenfor Bergen, Lindøy utenfor Stavanger og Falstad ved Levanger - og kan for første gang presentere en samlet historie om hvordan tilværelsen artet seg for guttene som, forskyldt eller uforskyldt, havnet på slike hjem. 

Historien om norske skolehjem er uhyggelig lesning. Den handler om en tilnærmet fengselstilværelse med overfylte sovesaler, elendig kost og de mest uhyrlige avstraffelsesmetoder, der pisking så blodet rant var dagligdags kost for de mest bagatellmessige forseelser. Men verst av alt var kanskje hvordan torturen ble blandet med religiøsitet, hvordan tro på pisk og tro på Jesus gikk hånd i hånd i "oppdragelsen av barna. Her finnes eksempler på uforstand og brutalitet fra personalets side som man nesten ikke kan forestille seg, og som pågikk langt inn på 50-tallet. 

Den dystre lesingen til tross: Yngvar Ustvedt ville ikke ha vært den han er hvis han ikke samtidig greide å gjøre den begredelige historien om vanskeligstilte gutters skjebnetil en interssant historisk beretning om utviklingen av de sosiale forhold i Norge fra 1600-tallet og fram til Bastøy ble nedlagt så sent som i 1970. Og tros alt: Det fantes lyspunkter.

Bjørn Beltø er tilbake! Når en italiensk professor med koder i middelaldermanuskripter som spesiale blir kidnappet, kastes Beltø og professorens hustru ut i en heseblesende jakt og flukt. Etter seg har de en nådeløs munkeorden, amerikansk etterretning og et 500 år gammelt brorskap av bibliotekarer. De må oppklare kodene i brev fra spåmannen Nostradamus til Medici-slekten i Firenze før kidnapperne gjør det - for å redde livet til professoren og hans sønn. Bjørn Beltøs jakt på sannheten bak de mystiske kodene bringer ham på sporet ikke bare av Bibelens Paktens ark og det legendariske biblioteket i Alexandria, men også en oppsiktsvekkende ny forståelse av menneskets forestilling om Gud. 

Dette er et tema man må ta for det det er, er man ute etter realisme og troverdige forklaringer - kommer man ikke til å like slike typer bøker. Jeg liker det jeg:-) Tanken som lurer bakerst i hodet om at "det kunne kanskje egentlig ha vært på den måten det skjedde", er ganske besnærende. 

Samtidig må det sies av boka ikke er grensesprengende på noen måte - både når det kommer til oppbyggung (den følger god, gammeldags oppskrift) og når det kommer til løsning. Flere bøker handler om akkurat dette, men hvem som er "voktere" endrer seg gjerne fra gang til. Men alt i alt så har Tom Egeland skrevet en spenningsroman, og det synes jeg han har fått til. Bare et fåtall av unntak, hvor jeg syntes det ble for mye oppramsing og teoretiske opplysninger omkring gamle litterære skatter. Men alt i alt, veldig god underholdning.

I romanverket Min kamp utforsker Karl Ove Knausgård nådeløst og selvutfordrende sitt eget liv, sine egne ambisjoner og svakheter, sin usikkerhet og tvil, relasjoner til venner og tidligere kjærester, kone og barn, mor og far. Det er et verk der livet beskrives i alle nyanser, fra de avgjørende, rystende øyeblikkende til hverdagslivet minste detaljer. Det er også et risikabelt prosjekt der grensene mellom det private og det offenlige overskrides, ikke uten omkostninger for forfatteren selv og for menneskene som beskrives.

I sjette og siste bok handler det om realiseringen av verket: om utgivelsen av de tidligere bindene og omstendighetene rundt, om litteraturen selv og dens forhold til virkeligheten.

Nå har jeg altså avsluttet romanserien på 6 bind, hvorav den siste romanen består av 1116 sider! Og hvorfor? Ja, hvorfor er egentlig det ordet som står lysende og blinkende i hodet på meg. HVORFOR har han skrevet dette? Og HVORFOR blir han så hyllet for å ha gjort det? Jeg skjønner det ikke, dette er jo ikke god litteratur slik jeg mener det skal være, dette er jo sosialpornografi, middelmådig interessante historier, tankespring i totalt forskjellige retninger mens det hverdagslige pågår i bakgrunnen, det meste av det bare irriterende i sin detaljrikdom for ikke å snakke om alle avskriftene han har fra andres litterære utgivelser og hans tanker omkring dette. Og i bind 6 begynner plutselig en biografisk gjennomgang av Hitlers liv - på 100 sider!?!? - HVORFOR? Av alt som utgis av litteratur i Norge og verden - HVORFOR har Knausgård fått all denne oppmerksomheten? Han var jo "ingen" før han begynte å gi ut disse bøkene, så det skulle ikke være ønsket om grafsing i kjendisers liv som ligger bak forlagets ønske om å utgi ham - så HVORFOR gikk et forlag med på det? Og HVORFOR har media hengt seg på? Pga saksøkingstrusselen fra onkelen før første bind? Så man for seg en skandale? Og til det siste, men absolutt ikke minst HVORFOR: HVORFOR leste jeg dette her? HVORFOR bruker jeg tid på dette, til tross for alle de gode bøkene som står på leselista mi og som jeg tross alt har for liten tid til å klare å komme meg igjennom... jo - jeg har vel blitt revet med av medias opphausing av dette "fenomenet" - jeg ville se hva det var og ikke minst: Jeg vil lese det for å kunne "ha lov" til å mene noe om det. Og det jeg mener: Dette var mange timer med lesing jeg godt kunne ha brukt til noe annet - og jeg kjenner meg smått provosert over all plassen han har fått i media, som heller skulle ha vært brukt på forfattere som skriver gode bøker.

Så får jeg for all del håpe av Karl Ove Knausgård ikke leser bokblogger genrelt, og min spesielt (noe som vel skal litt til;-)) - all den tid han ikke orker å høre negative ting om seg selv, ikke orker å forholde seg til at folk ikke liker ham og at han er så redd for at det han gjør ikke er bra nok...for jeg synes ikke det er bra nok - men jeg lar meg imponere over alt han har klart å dra med seg av oppmerksomhet og debatter i kjølvannet av utgivelsene.

Prinsesse Diana døde brått og uventet i en trafikkulykke i Paris sensommeren 1997. En hel verden satt sjokkert og sørgende tilbake. Hadde vi visst at ulykken ikke var en ulykke, men et djevelsk uttenkt og nøye planlagt attentat, ville sorgen blitt erstattet med sinne.

Den danske journalisten Thomas B. Sorensen kom tilfeldig påsporet av den utrolige avsløringen. I denne boken forteller han hva som egentlig skjedde da hele verdens prinsesse Diana ble offer for en dramatisk maktkamp i den britiske overklassen og døde så altfor ung.

Historien om Diana er spennede som en kriminalroman og leder oss via kongelige hemmeligheter, høyt maktspill og de rikes luksusliv til kyniske leiesoldater, brutale drap og interne forrædere. Men det er èn stor forskjell på denne og andre kriminalromaner: Denne er sann!

Boka er spennende å lese som en kriminalroman - men jeg klarer ikke å tro på teoriene som forfatteren påstår å ha fått fortalt fra en dansk soldat som sier han var med å sammensvergelsen. Dette er nok bare en av konspirasjonsteoriene som alltid oppstår etter store hendelser. Man skal riktignok ikke være naiv og tro at alle har rent mel i posen, men akkurat her har vi nok fått sannheten fortalt.

For seks år siden forlot David Barny rettsalen frifunnet for anklagen om mord på sin andre kone Isabelle. Dermed kunne han også ta hånd om den betydelige arven etter kona. Nå er det mange som hater Barney, og som ønsker ham fengslet for drapet. Saken blir gjenopptatt, men etterforskeren dør plutselig midt i granksningen. Kinsey Millhone forstår etter hvert at morderen er villig til å ta flere liv.

En fenglsende bok av den britiske hoffreporteren James Whitaker, om det britiske kongehusets mest romantiske kjærlighetshistorie, som endte med personlig tragedie og en skandale som truer det britiske monarkiets fremtid.

Boka gir et spennende innblikk i den britiske kongehuset og omkringliggende aristokrati. For ikke å snakke om grunnene til ekteskapet mellom Charles og Di, og den allestedsnærværende Camilla Parker Bowles - jeg konkluderer med at jeg er glad for at jeg er en "hvem-som-helst" som ikke trenger å bry meg om navn eller formue når jeg skal velge venner og omgangskrets.

Det var også interessant å lese denne boka, fordi den er skrevet før Diana dør i Paris - og spørsmålene som stilles til slutt i boka har fått sine svar...

Kinsey Millhone finner en av kollegene i forsikringsselskapet CF skutt. Dette mordet viser seg å ha en sammenheng med et erstatningskrav etter en bilulykke, sannsynligvis dreier det seg om organisert svindel. Kinsey infiltrerer gruppen som politiet mistenker, og plutselig har hun tettere befatning med ubalanserte svindlere og drapsmenn enn hun setter pris på.

Når en tyster blir drept, går en prestisjefylt heroinoperasjon i vasken for oslopolitiets Avdeling for spesielle operasjoner. Politispaneren Axel Th. Munthe og makkeren Tobben står på bar bakke. Like etter blir datteren ti en nyrik investor kidnappet og voldtatt. Saken fører Axel inn i de mørkeste sidene av det norske samfunnet.

Men lyspunktet er Noor, en kvinne Axel føler kan være den rette for ham.

Operasjon Helena er en hyperspennende og realistisk krim om en brutal virkelighet - en virkelighet som finnes rett utenfor våre trygge hjem.

Boka er godt og spennende skrevet, en pageturner rett og slett. Realistisk uten å gå over i det kjedsommelige. Men likevel gjennomskuet jeg plottet og sammenhengen veldig tidlig, og slik sett dalte boka en del på min skala over god krim. Men alt i alt en god leseropplevelse.

Jeg har sett forfatterne kommentere at de er "lei av" urealistisk krim - men det er dessverre en grunn til at det finnes mye urealistisk krim - det er dette som er spennende - med gale gjerningsmenn, innfløkte motiver og medhjelpere som tar saken i egne hender. Det er det som gjør en bok spennende... Fiksjon ER nettopp fiksjon, ikke virkelighet. Virkeligheten kan godt skildres, men da gjerne som dokumentarbøker - men som sagt, boka var leseverdig den, men det er sannsynligvis begrenset hvor lenge den realistiske krim'en fenger...

Elin Ørjasæter en kjent for å skyte fra hofta og ikke legge fingrene imellom i politisk debatt. Her viser hun en annen side når hun åpner minneboken. Elik deler sine opplevelser av det moderne Norge, om venninneterror, en sta ektemann og vilte tenåringsbarn. Om skjønnhetsoperasjoner og om å gå amok i sosiale medier. Og om å fundere over hvilken diagnose som egentlig passer.

Jeg elsker å få utfordret mine fordommer! Helt ærlig - jeg likte rett og slett ikke denne dama, men jeg innrømmer at jeg ikke hadde sett henne så forferdelig mye, men slik er jeg - gjør meg fort opp en oppfatning av mennesker. Men jeg er også flink (?) til å justere meg, og jeg har definitivt justert meg ang Elin Ørjasæter etter å ha lest denne boka! Jeg slukte den i en fart, humrende, smilende og med enige, gjenkjennende nikk! Hennes meninger var mine meninger - jeg tror ikke jeg leste noe som provoserte meg - enda så mye hun skriver og mener om trygdede, diagnoser generelt og til og med nevner "min" diagnose i kanskje lite flatterende ordelag - hun peker på så viktige og riktige ting at jeg kan ikke annet enn si meg enig og konkludere med at jeg tror jammen meg jeg liker denne dama jeg:-)